Mr. uheldig 

Ble sittende å se litt på gamle bilder, så fant ut at jeg skulle skrive et innlegg om Mr.uheldig aka Vegas. Bikkja som har strenge fôringsrutiner, bikkja som følges nøye med når han bader, og bikkja som ikke får løpe løs i skauen.

Flere ganger har vi vært hos veterinæren pga magetrøbbel. De to værste tilfellene selvfølgelig i helg med vakttillegg og det som er. En gang kviknet han til ganske fort, men vi måtte igjennom røntgen, og veterinæren ga beskjed om at utstyr for magedreining sto fremme resten av helga i tilfelle vi måtte tilbake. En annen gang hadde bikkja sterke smerter og hadde full panikk i bilen. Plutselig forsvant han for meg og ble helt borte, og sambo kjørte som et svin til veterinæren mens jeg gråt og ropte «nå mister vi han!». Slike opplevelser setter en støkk i meg som hundeeier, men per nå er det heldigvis ikke værre enn at vi har strenge regler når det kommer til fôring(til tross for at det hendte maange timer etter mat), og at vi alltid har med tabletter in case magen begynner å fylle seg opp med gass igjen. Vi har diskutert litt med forskjellige veterinærer, og neste gang vi må til vet pga problemet så ender det nok med å sy fast magesekken. Vi har fått beskjed om at det er en stor sjanse for at magen en dag dreier helt, men vi håper at dette er noe vi skal slippe å oppleve.

Så har vi bading da. Han er mer enn gjerne med på svømmetur, og det er flott på sommerstid. Nå derimot skal han få svømme med kjeften teipet igjen, da vimsen svømmer med under vann og svelger det som svelges kan. Vi har jo vært på veterinærvakta for det og vi.. Var på fin tur langs fjorden og bikkja fikk selvfølgelig bade. Etter noen timer så begynte han å kaste opp over gulvet hjemme og jeg oppdaget plutselig at bikkja var svær som en hval. Ringte vet.vakta og fikk beskjed om å komme med en gang. Bikkja kastet opp mer i bilen og selvfølgelig over hele meg når jeg tok han ut av bilen. Han ble veid når vi kom til veterinæren før han tok røntgen. Røntgen viste store mengder vann i systemet, samt vann i lungene. Bikkja fikk et skikkelig brekkmiddel og vi gikk ut hvor han kastet opp store mengder vann. På nytt ble han veid, og differansen viste 1.7 kilo i forskjell! Det er en del saltvann i en liten kropp det.

Han står sammentrykt her, men man kan jo se magepartiet..  

Han har alltid vært en hund med mye guts, noe jeg liker med han. Kan det vli litt for mye guts noen ganger? Tja.. Som nevnt får han ikke løpe løs i skogen lengre. Han gir nemlig bånn gass hele tiden. En skrent? Vi stuper ned. En stor sten? Eller et tre? Vi hopper over uvitende om hva som befinner seg bak. Vi sakker ikke ned for å løpe rundt må vite. En snøskavl? Stuper ned og ruller nedover snøen. Et høyt gjerde? Hopp over og vikle inn bakben. Du skjønner tegninga.

  

 I september var vi på trening i skogen, og Vegas skulle få lete opp en kompis. Vedkommende hadde gjemt seg litt for godt, så det ble kjedelig for en setter som fant ut at han heller ville på oppdagelsesferd på egenhånd. Hørte noen hyl fra skauen før bikkja kom løpende glad som før. Merket ikke noe på han og vi reiste hjem. Neste morgen syns jeg det var noe rart med han, men trodde han bare var veldig trøtt og sliten. Så oppdager jeg at bikkja ikke klarer å reise seg da bakbeina var lammet. Full fres til veterinæren igjen og bikkja ble undersøkt og sagt på smertestillende. Vi var jevnlig på kontroller, og bikkja fikk noen veldig kjedelige uker med kun lufteturer. Han hadde nedsatt refleks i bakbeina, og teorien til veterinæren var at han bar viklet seg inn i noe, eller løpt inn i noe. Det gikk greit med ro, hvile og smertestillende, og måneden etterpå var vi på NO og gjorde det bra, så det sier litt om stå-på-viljen til lillegutt.

Terven skjønte fort at noe ikke var som det skulle med storebror.  

I fjor på denne tiden var vi på tur med våre faste turpartnere. De to hannhundene gikk kjempebra sammen, men denne kvelden smalt det plutselig. Vegas ble angrepet av den andre hannhunden og startet med å forsvare seg. De fløy rundt i buskene midt i marka i mørket, og plutselig stopper Vegas å kjempe. Følelsen av å stå å se bikkja bli banket av en hund på over 10 kg mer er ikke god. Vi gikk i mellom og slo og sparket den andre hunden, men det var ikke lett å få den vekk. Vi ropte og skrek i tilfelle det var andre i nærheten som kunne hjelpe, men vi var nok alene. Adrenalinet slo inn på oss begge to og etter flere spark og slag så fikk vi endelig den andre bikkja vekk. Vegas lå helt urørlig med nakken i en knekk, og jeg krisemaksimerte litt der og da. Fikk løftet han ut av busken og ut på stien, og bikkja våknet til igjen. Måtte gå et stykke til bilen hvor jeg fikk sett på han med lommelykt og oppdaget at han hadde masse flenger i trynet. Slapp heldigvis å sy, men bikkja måtte få antibiotika og barberes flere plasser for å få renset og sjekket sårene.

Noen uker etter angrepet , mangler litt pels her og der.  

I tillegg til disse historiene kan man legge til flere småskader, anfall og sykdomsforløp. Om jeg er glad for at jeg har forsikring? I fjor fikk jeg nok tilbake beløpet jeg betalte i forsikring med utbetale penger etter besøk hos veterinæren. 

En lang blogg fra ei som nettopp har tatt påskeferie og sitter å funderer på om vi slipper skader i påska i år.. Så får vi håpe at forsikringsselskapet ikke leser bloggen og skrur opp prisen da, hihi.

Advertisements

3 thoughts on “Mr. uheldig 

  1. Noe så innmari å. Kom på etter jeg skrev at jeg har glemt flere skader som strukne leddbånd osv osv. Nå har vi ikke vært hos veterinæren siden oktober, og det er ny rekord det! :p

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s