Dag 3 – Et dyr du savner

Valget på denne dagen er enkelt. Ingen hund, intet annet dyr savnes mer enn Milo min ❤

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0525.jpg

Milo kom inn i livet mitt når jeg var ti år. Hadde lenge mast om hund, og nå skulle familien endelig kjøpe hund. Lykken og gleden var stor, og vi var ofte å besøkte de små valpene. De to første årene våre sammen så var det litt problemer i form av pubertal hannhund som helst dro på tur egenhånd, en håndfull hund for ei ung jente, og en hund med egen vilje.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0526.jpg

Vi begynte på kurs sammen, og sakte men sikkert ble han en finere og mer samarbeidsvillig hund. Vi prøvde mye, du og jeg. Rally, lydighet, agility, trekk, klør og spor. Han var prøvekaninen min i forskjellige hundesporter, og så lenge han fikk være med nettopp meg var han fornøyd.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0519.jpg

Når han var fem år kom Vegas i hus. I starten var han ikke begeistret, men når Vegas ble angrepet av en annen hund slo brorsknnstinktet inn. Etter det var de uadskillige, de to. Kalte den duoen bare «dobbel glede», for det var akkurat det de var.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0523.jpg

Med alderen kom også plagene. At eldre settere får forkalkninger er ingen hemmelighet. Det skulle også ramme akkurat han, og ble mer hemmende enn vi først hadde trodd. I starten var det litt vondt i ryggen, men etterhvert ble det værre. Vi tok røntgen mens han vår våken, rolig og tålmodig som han var. Så lenge jeg var der så godtok han alt. Røntgen viste en ryggrad full av forkalkninger, og ryggvirvrel som presset mot hverandre. Vi startet medisinering og behandling, som i starten ga effekt, men til slutt måtte vi se at slaget var tapt. Hunden var sliten, og det beste nå var å gi han hvile.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0524.jpg

Å bestille den timen er det jævligste jeg har gjort. Å sitte der med deg og kjenne at hjertet sakte sluttet å slå var så absurd vondt. Men innerst inne i meg visste jeg at det var det beste. På hytta brukte han å sitte på en haug å skue utover fjellandskapet, derfor ble det naturlig at urnen skulle begraves der. På hans haug, der han trivdes aller best.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0518.jpg

Et og et halvt år er gått, men savnet er der enda. Jeg savner synet av de to guttene mine, og å bare være tilstede med Milo. Han vil alltid være med meg i hjertet mitt, fineste hunden.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/b13/5541735/files/2014/12/img_0521.jpg

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s