Ikke alltid gøy å være hundeeier

I dag våknet jeg med Vegas i fotenden. Lå å slappet litt av før jeg kledde på meg og tok med Vegas ned for å gå en liten morgentur. Slipper han på gårdstunet, han løper en runde rundt bilen og kommer tilbake for å få på seg bånd. Vi går ut av gårdsplassen og ut på veien hvor han går overlykkelig og trippende. Vi runder svingen og jeg merker at han plutselig går litt rart. Bakbena skikkelig spredd. Tenkte at han sikkert måtte veldig på do, så jeg fikk han med meg ut i grøfta. Det første han gjør er å legge seg ned. Da ante jeg uråd. Vegas som alltid er så «vill» på tur legger seg ned? Han gikk litt rart? Iallefall, bikkja begynte så besett å pipe. Jeg får dratt han opp og det første jeg kjente på var magen. For det første var den like stor som magen til ei drektig tispe stappfull av valper, for det andre var det vondt at jeg klemte på den. Bikkja la seg ned rett i asfalten og ulte nesten av smerte. Kjente igjen symptomene fort. Dette kunne være magedreining! Fikk ringt kjæresten min som lå å sov, og jeg klarte nesten ikke å snakke. Heldigvis kjenner vi hverandre veldig godt, så han skjønte at det var noe galt.

Jeg løfta opp Vegas for å bære han hjem, men det var vanskelig da han var veldig stresset og det var ubehagelig at jeg løfta han mtp magen. Han fikk gå ved siden av meg, og vi ble møtt av kjæresten på halvveien. Idet vi kom på gårdsplassen igjen la han seg ned, peip og stressa skikkelig rundt. Jeg skjønte at vi hadde det veldig travelt med å komme oss til veterinæren, og ringte hulkende veterinærvakta som skjønte alvoret og ba oss komme med en gang.

Jeg satt med Vegas i bilen, og han var så sinnsykt stressa at han kravlet på meg og slengte seg rundt mens han pep. Vegas er jo ikke en hund som viser tegn til smerte, så han hadde tydelig veldig, veldig vondt. Han begynte å gå rundt seg selv i setet(jeg hadde ikke sjans til å holde han rolig), før han plutselig segna om. Mens han lå der ble han slappere. Øynene var tunge, han sluttet å reagere på stemmen min, og slimhinnene var blitt helt bleke og iskalde. Om ikke det var nok så hørte jeg pusten hans endre seg. Der og da var jeg sikker på at han kom til å sovne inn i bilen på vei til hjelpa. Jeg ropte til kjæresten at «nå mister vi han» mens han trødde gasspedalen i bånn for å rekke fram i tide.

Rett før vi kom fram feis Vegas. Jeg har aldri vært så glad for å høre den lyden og å kjenne den stanken før! Det var et veldig godt tegn.

Hos veterinæren ble det tatt røntgen som viste store mengder gass i systemet. Veterinæren fikk aldri presisert nok på hvor mye flaks vi hadde. I følge han så hadde magen vært faretruende nær ved å vri seg, men mente det hadde blitt en «åpning» så gassen hadde gått videre til tarmen. Han hadde masse, masse gass i tarmen.

Etter hva jeg har lært om magedreining så er det veldig skummelt når slimhinnene blir bleke og pusten endrer seg. Det er stadiet rett før sjokk, hvor hundene som oftest (dessverre) dør. Alt var så faretruende til å(unnskyld uttrykket) gå til h*lvete, men så snudde det seg. Etter all dramatikken i dag er jeg så utrolig takknemlig for at jeg enda har Vegas i godt behold. Det kunne endt så mye mer tragisk!
De neste døgnene skal han passes ekstra godt på, og jeg har fått streng beskjed om å ringe vakta igjen dersom formen hans blir værre. Det håper jeg og krysser fingrene for at vi slipper.
Jeg har iallefall en utrolig sterk hund, det skal være sikkert!

For å toppe kaka på en dårlig dag(som endte bra) som hundeeier så hadde jeg en kjip opplevelse i sta. Jeg måtte ut en tur, og overlot Vegas til pappa som lovte å passe på. På vei hjem passerer jeg en nydelig Engelsk Setter. Broren til Milo. Tårene strømmet på igjen, for å se en nesten-kopi av han vekket triste minner. Jeg har tatt tapet ganske tungt, og med hendelsen til Vegas i dag ble det bare for mye for meg. Ikke f*en om jeg hadde klart å miste to hunder på 2 måneder. Milo er dypt savnet, og vil alltid være det, men jeg har iallefall Vegas å trøste meg på, og klamre meg fast til når savnet er som værst.

Livet er skjørt, men det handler om å ta vare på de gode minnene og øyeblikkene!

Og beklager for et rotete innlegg, men godt å få ut litt tanker innimellom. Hodet er enda ikke helt med meg etter det tidligere i dag, men så fort Vegas kommer seg og jeg får pustet lettet ut så skal jeg bli flinkere til å blogge. Jeg lover!

20130909-003737.jpg

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s